Samuel: Eventyr på Zanzibar

ANKOMSTEN TIL ZANZIBAR, TANZANIA
Vår sjåfør møtte oss midt i folkskaren. Hvordan han klarte å finne oss blant alle reisende forblir et mysterium. Køen var lang, men Topp Afrika-teamet sørget for at vi kom først i køen for å gå i land på Zanzibar. I bilen ventet et par flasker med avkjølende vann og håndklær for å tørke svetten fra ansiktet. Vi var rett og slett klare for bilturen til hotellet. Selv om jeg elsker kulturen og atmosfæren på en av Øst-Afrikas mest eksotiske øyer, Zanzibar, var det deilig å få litt ekstra komfort de siste strekkene av reisen.

Reisen på småveiene tvers over øya til nordøstsiden gikk smidig. Som alltid stilte jeg tusen spørsmål om alt mellom himmel og jord til sjåføren vår, og han fortalte engasjert om livet på øya. Vi rakk å dekke det meste. Alt fra de vanligste fruktene, hva folk jobber med, og kanskje viktigst av alt, hva som er hans favorittsted. På øyene som sammen utgjør det vi kaller Zanzibar, bor det over 500 000 mennesker.

Seksti minutter senere lente vi oss tilbake i store hvite lenestoler med ananasjuice i hånden, mens rommet vårt ble klargjort. Der satt vi blant alle de fargerike putene i kitenge-mønster på Mapenzi Diamond Hotel og følte oss bra mens Hillary presenterte fasilitetene og ga oss all nødvendig informasjon. Plutselig kastet en veldig spinkel ung dame min gigantiske koffert opp på hodet, som om den var tom, og vi bega oss mot rommet vårt.

PARADISHOTELLET PÅ ZANZIBAR
Vi fikk øye på hotellrommet vårt på avstand og ble umiddelbart slått av følelsen av at her kommer vi til å trives godt. En sjarmerende hytte ved stranden ved havet. Kan det bli bedre? Utenfor døren en helt egen terrasse å slappe av og filosofere på mens solen stiger opp, før man smyger seg ned til frokost. Hytte på utsiden, men moderne hotellrom på innsiden. Selv om rominnredningen var minimalistisk, var alt gjort med finesse, akkurat slik vi svensker liker det. Det freshe badet hadde doble dusjer og vasker. Perfekt for den romantiske parreisen eller for familien med mange som trenger plass samtidig. Rundt omkring hadde hotellrommet blitt dekorert med blomsterblader i vakre formasjoner, som ga det lille ekstra.

Før middagen rakk vi å dukke ned i bassenget et par ganger for å kjøle oss ned i den eksotiske varmen. Det føltes litt som å bade i et postkort, omgitt av palmer, strand, hav og planter vi ikke hadde sett før. Det er ingen overdrivelse å kalle omgivelsene våre for et paradis.

Selv midt i høysesongen er det en ro og stillhet på hotellet. Det er mange områder hvor man kan slappe av og bare nyte. Min favoritt var de store sengene med myggnett hengende som en himmelseng. Der lå jeg og bladde i en bok mens en kjølig bris fra havet kjølte behagelig. I takt med at kvelden kom, kom også myggene fram, men da var det bare å brette ned himmelen og si god natt til de små (u)dyrene.

SANDEN OG STRANDEN PÅ ZANZIBAR VIL MAN IKKE GÅ GLIPP AV Før frokost snek jeg meg ned til stranden for en liten løpetur. Stranden virket uendelig lang, og var full av folk som solgte smykker, skåler og alt man kan tenke seg. Mennesker kledd i rødt Masai-antrekk spaserte rundt og prøvde selvfølgelig å fange oppmerksomheten min. Jeg elsket virkelig disse strandturene, for noen minutter kobler man ut alt annet og løper bort både stress og press.

I løpet av en dag endrer stranden på østsiden av Zanzibar seg mye. Hele formiddagen trekker vannet seg lenger og lenger ut mot horisonten. Da kan man vandre langt ut på havbunnen og utforske revet, finne skjell, se sjøstjerner og Nemo-fisker. De hjelpsomme maasaiene ønsket å følge oss ut og guide oss på vår oppdagelsesferd. Langt ute ved strandkanten passet vi også på å ta en forfriskende dukkert før vi vandret tilbake til land igjen. Mot kvelden trekker vannet tilbake mot land og når helt opp til hyttekanten. Da er det perfekt å ligge og hvile under en palme på hotellets egen strand. Fordype seg i en kriminalroman med en forfriskende drink i hånden.

SPICE TOUR OG BESØK I STONE TOWN PÅ ZANZIBAR
En av høydepunktene jeg virkelig så frem til på turen var vår bestilte Spice Tour. Det viste seg at flere av krydderne vi har hjemme i våre svenske kjøkken kommer fra nettopp Zanzibar. Guiden vår møtte oss på hotellet, og vi hoppet inn i bilen for å dra til gårdsfellesskapet "Big body with tatata spice farm". Guiden vår og guttene og jentene som var til stede under kryddervandringen var enormt kunnskapsrike. Vi fikk både se, smake og lukte på alle de lokalt dyrkede fruktene og krydderne. Kanskje det er allmennkunnskap, men for meg var det en helt nyhet at vaniljeplanter er parasittplanter som krever store områder for å kunne vokse og gi oss vårt kjære vaniljesukker. Dette og mye mer fikk vi oppleve og se under turen.

En av guttene som jobbet på gården viste oss hvordan man klatret opp i en kokospalme. Det så både morsomt og enkelt ut, og Petter nølte ikke med å prøve. Han var flink og kom trygt opp hele 40 centimeter uten problemer. Til hans forsvar var palmen ganske fuktig og våt.

Etter å ha vandret rundt i de grønne landskapene i et par timer, var det tid for å møte motsetningen i den berømte Stone Town. En relativt liten by med mye historie. I løpet av byens mørkeste tid var den et sentrum for menneskehandel og slaveri. Men byen har også lenge vært et sentralt møtested for handel med krydder og avlinger. Sjøfolk fra hele verden har funnet veien hit.

At Stone Town har påvirkninger fra hele verden, merkes også i arkitekturen. Arabere, europeere, persere og indere har alle bidratt til konstruksjonen av de bygningene som står der i dag. Byen i seg selv er kanskje ikke så ekstraordinær, men dens historie er gripende. Å høre historier om det som har skjedd der, om menneskers skjebner som har utspilt seg i de trange smugene, gjorde besøket interessant og spennende, men også til tider hjerteskjærende.

I Stone Town spiste vi også lunsj, besøkte matmarkeder og butikker for å finne de perfekte østafrikanske gavene til våre kjære hjemme.

BARE SLAPP AV PÅ PARADISØYA ZANZIBAR
I begynnelsen var selgerne ganske pågående på stranden vår, men noen dager inn i oppholdet på Mapenzi-stranden på Zanzibars nordøstkyst, ble selgerne rolige og hyggelige. Det var som om vi, og alt rundt oss, kom inn i en behagelig rytme, eller som Timon og Pumba ville ha sagt det: hakuna matata. Kanskje var det den avslappende massasjen på spaet eller spaserturene på stranden som gjorde den virkelige forskjellen.

Etter et litt for intensivt besøk av solguden under vårt eventyr på revet dagen før, benyttet jeg anledningen til å nyte skyggen på Zanzibar i den store hotellsengen min. Litt lesing, litt film og en lur eller to var akkurat det jeg lengtet etter. På ettermiddagen våknet jeg til trommespill og sang da restaurantpersonalet ønsket oss velkommen til kveldens middag. Som vegetarianer hadde jeg et så stort utvalg av retter å velge mellom at det nesten var litt vanskelig å bestemme seg. For kjøttelskere var det også et utvalg av alternativer, og hver dag ble det servert nye godbiter for alle preferanser og smaksløker å nyte.

FISKELYKKE PÅ ZANZIBAR
Dagen var endelig her da vi skulle utforske havets dyp litt mer. Petter var ekstatisk, og min kone Hanna så med blandede følelser frem til båt- og snorkelturen. Vi heiste ankeret bare en kort kjøretur fra hotellet. Det grønnhvite teltet over den lille båten ga oss skygge vi trengte for å overleve på de syv hav. Solen sto høyt på himmelen da vi nådde det første stoppet like utenfor den lille øya Mneba Island, og det var ikke vanskelig å hoppe inn i det klare turkise vannet. Jeg har alltid hatt problemer med å få ut vannet fra snorkelen min etter at jeg har dykket under overflaten. Men akkurat denne snorkelturen viste seg å være øyeblikket da jeg endelig skulle få kontroll på det. Jeg har nok aldri vært en vanndyr, da jeg både beveger meg klønete og sakte i vannet. Men selv jeg mistet begrepet om tid og rom der, under vannoverflaten. Plutselig var jeg og mine store blå svømmeføtter en del av en gigantisk fiskesverm, som virket helt uanfektet av meg, det nye tilskuddet til flokken.

Etter å ha svømt fra guiden vår utallige ganger (ved et uhell) var det tid for en pause oppe i båten. Kapteinen og hans "hopp i land"-kamerat hadde forberedt en stor tallerken med mango, ananas, vannmelon og de deiligste bananene jeg noen gang har smakt. Der satt vi med føttene over relingen og koste oss under fruktstunden etter dykkingen. Vi skulle snart fortsette med mer utforsking, svømming, og hvis vi hadde flaks, kanskje til og med møte noen delfiner eller to.

Vi hadde virkelig fiskelykke denne solfylte dagen i Det indiske hav utenfor Zanzibars kyst. Og jeg var litt ekstra lykkelig som endelig hadde forstått hvordan jeg skulle håndtere snorkelen og dykkebrillene. Da vi kom tilbake til hotellet vårt, var vi fylt med så mange fantastiske inntrykk. Vi drømte om korallrev og fisk.

JUL OG NYTTÅR PÅ ZANZIBAR
På nyttårsaften arrangerte de en fantastisk strandfest nede på stranden med akrobatikkshow, maasai-dansere og lokale rytmer av trommer og sang. Men hele nyttårsdagen ble tilbrakt mellom solsengene ved bassenget og en usunn mengde Netflix-maraton.

Jeg startet mine nyttårsforsetter tidlig i år og hadde allerede rukket å besøke det lille treningsstudioet og brent kalorier under morgenturene på stranden før det nye året begynte. Nå er det bare å fortsette de gode vanene.

Feiringen av det nye året gikk fort, plutselig var det 2. januar. Personalet kjente oss godt nå. For meg var det Krest Bitter Lemon-brus til lunsj og cola med lime til middag. Men slutten av reisen nærmet seg, det var snart på tide å si farvel til paradiset, strendene, bassenget og det hyggelige personalet.

Zanzibar brakte det beste ut av Afrika. Å kalle det noe annet enn et paradis her på jorden ville være en tjenestefeil. Jeg ser allerede frem til å besøke Tanzania, Zanzibar, masaiene og alle de herlige menneskene igjen.