Et møte med vårt Kilimanjaroteam under pandemien

Mange av dere har kontaktet oss med spørsmål om hvordan vi har det, og hvordan det går med alle våre fantastiske guider og partnere som har tatt vare på dere i Afrika. Etter å ha reist gjennom halvparten av det afrikanske kontinentet, har Markus nå ankommet Arusha i Nord-Tanzania, hovedstaden for safariturisme, men også bare en kort avstand fra Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro. Dette området er helt avhengig av turisme i et land langt borte fra støtteordninger, permitteringer og dagpenger. Lenger ned kan dere lese om Markus' møte med vårt team på stedet og noen observasjoner fra de siste ukene. Men først kan det være interessant med litt bakgrunnsinformasjon om Tanzania.

I dag består hele 38% av Tanzanias landareal av beskyttede naturområder, noe som er den største grunnen til at landet har klart å bevare sin flora og fauna. Landet er kjent for sitt rike dyreliv, vakre natur og gjestfrihet. Tanzania kan skryte av 17 nasjonalparker, 29 viltreservater og 40 spesielt beskyttede områder. Landets turistnæring stod for 20% av BNP før pandemien og sysselsatte omtrent 11% av befolkningen.

For oss i Safarireiser er guidene våre helt avgjørende for at opplevelsen deres på stedet, uansett destinasjon, skal bli noe utenom det vanlige. Kvaliteten på guidene våre er derfor det vi er mest stolte av, og vi blir alltid like glade og takknemlige når vi får anmeldelser med toppkarakterer for guiden deres etter turen. Og sjelden er teamet på stedet viktigere enn under våre Kilimanjaro-bestigninger. Å bestige Kilimanjaro er en tøff utfordring, og uten innsatsen til guidene og bærerne på stedet, ville det vært en nesten umulig oppgave for de fleste av oss. Under en bestigning i en gruppe med 10 personer er det ikke mindre enn 47 tjenestepersoner som er med på fjellet: bærere, guider og kokk. De sørger for at forholdene deres er riktige, sjekker at dere har det bra, og sprer energi slik at dere sammen kan nå Uhuru Peak, 5985 moh.

En flott møteopplevelse i Arusha, fortalt av Markus:
Under reisen vår gjennom Afrika har fraværet av turister vært veldig tydelig: tomme overnattingssteder, stengte suvenirboder og en lengsel etter mer normale tider der turismen bidrar til den lokale økonomien. På vei til Arusha i Nord-Tanzania begynte jeg å bekymre meg for hvordan partnerne våre og personalet deres faktisk har det. Når man snakker med dem på Skype, er de flinke til å holde motet oppe, men hvordan blir det egentlig å møte dem? Med et team på nesten 50 personer under en Kilimanjarobestigning, og der teamet vanligvis bestiger fjellet 1-2 ganger i måneden, er det vanskelig å forestille seg hva som skjer når det nesten ikke er noen bestigninger.

Etter å ha snakket med vår partner på stedet, Chris Njau, som har hovedansvaret, bestemte vi oss for å samle guidene og bærene som tar vare på våre reisende som bestiger Kilimanjaro. Midt i denne tøffe tiden som hele verden gjennomgår, og den tøffe situasjonen turismen står overfor, må vi våge å tro på fremtiden. Sammen snakket vi om følelsen som vil oppstå når folk får lov til å reise igjen. Tidligere besteg våre guider og bærere Kilimanjaro flere ganger i måneden, nå har det snart gått et år siden de fleste var på fjellet, og frasen "welcome to my office" er blitt et minne. Vi snakket også om å ta vare på sine kjære, ta de riktige valgene og dyrke karakteren sin. Dessverre er alkoholisme et økende problem siden pandemien brøt ut. "Msikufe moyo": ikke la hjertene deres dø, gi ikke opp, hold ut, det er en fremtid. Kilimanjaro står fortsatt der. Kilimanjaro flytter seg ikke. Gjør det du må for å forsørge deg selv og familien din, men glem ikke å drømme om å stå på Uhuru Peak igjen.

Etter å ha spist litt grillet kjøtt, delte vi ut nesten 400 kg ris og bønner til teamet vårt. Bakari, en av våre bærere, sier med glede: når jeg kommer hjem i dag vil det føles som når jeg har kommet hjem fra en bestigning, min kone og familie vil være stolte av meg når jeg overleverer risen. August (på bildet nedenfor), en av våre mest erfarne guider, har de siste månedene begynt å selge ris. Men han forteller også at det er vanskelig å få livet til å gå rundt, og at savnet av å ta vare på reisende, som drømmer om å bestige Kilimanjaro, er stort.

Når risen og bønnene var delt ut, ble alle igjen for å sosialisere seg og synge sanger om å bestige Kilimanjaro, sanger for å gi håp, sanger som alle våre reisende får synge med på under en bestigning. Lengselen etter å få bestige Kilimanjaro igjen var tydelig. August, vår dyktige guide, var tydelig med et stort smil om at når dere er klare til å bestige Kilimanjaro igjen, vil han være der for å guide dere opp.

Etter møtet med vårt herlige team bestemte jeg meg for å sette sammen en tur for alle som lengter etter et eventyr etter covid-19. En reise for alle dere som vil utfordre dere selv, for alle som vil trene for noe og for alle som vil ha noe å se frem til. Jeg blir med som reiseleder. I tillegg til å bestige Kilimanjaro sammen, vil vi besøke noen av guidene og bærene våre hjemme. Bestigningen vår vil by på fantastiske opplevelser og bygge et håp for fremtiden som forhåpentligvis ikke er så langt unna. Drømmen om å stå på Afrikas tak får være et lys i denne tilsynelatende mørke tiden.

Jeg håper dere er klare! Jeg, August og resten av teamet vårt er klare!